Tidspunktet for mitt aller første blogginnlegg blir dessverre i noen grad sammenfallende med grusomme og forferdelige hendelser: terroranslagene i Beirut 12.11.15 og Paris 13.11.15. Det aller første jeg vil gjøre er derfor å uttrykke min dypeste medfølelse med alle ofre og pårørende i Frankrike og Libanon, og til alle andre som har vært berørt av terrorhandlinger for øvrig.

img_0511

 

Journalist og debattansvarlig i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Øystein Helmikstøl, etterlyste psykologer som var aktive i samfunnsdebatten i en kommentarartikkel med tittelen «Psykologi irrelevant» i februar 2015.

Jeg husker at jeg hadde et ønske om å bidra allerede første gang jeg leste det, men hadde verken kapasitet eller et passende forum å uttrykke meninger i, en jobb som skulle tilsi at jeg burde delta i samfunnsdebatt, eller tro på at noen brydde seg det minste om mine meninger om ting. Siden den gang har jeg startet opp privat praksis og opplever det å delta som både mer naturlig og mer knyttet til arbeidet mitt. Det er den samme samfunnsengasjerte psykologen i meg som la en demper på trivselen i tidligere arbeid, som nå kommer fram som nysgjerrig og full av tanker jeg har lyst til å dele. Jeg har ikke nødvendigvis mer tid til overs i min nye jobb, men mest av alt har jeg fått en nyvunnet tro på verdien av at både jeg selv og andre psykologer er mer aktive i det offentlige rom.

Helmikstøls etterlysning i februar var skrevet i forbindelse med terroranslagene mot satire-magasinet Charlie Hebdo i Paris i januar 2015. Kommentaren om at psykologien er irrelevant, gikk blant annet ut på at faget har blitt individualisert og apolitisk.

«Løsningen ligger hos den enkelte» er et gjennomgående tankegods som kan ha blitt for omfattende i både politikken og i psykologien, mener Helmikstøl. Jeg er grunnleggende enig, og ser etterlysningen hans som en utfordring: «Kanskje er det en debatt om hvilke spørsmål vi bør stille nå, vi trenger. Heller det enn flere skråsikre svar».

Et av poengene til Helmikstøl var også at det finnes sider ved måten vi har bygd opp samfunnet og våre kulturelt betingede problemløsningsstrategier på, som kan være problematiske og påvirker psyken til hver enkelt av oss og samspillet med andre. Samspill på samfunnsnivå og ikke minst på interkulturelt nivå er enormt komplekst, interessant, og for vanskelig for enkeltpersoner å gjøre gode vurderinger av. Derav behovet for debatt.

Så er det slik at skjebnen vil ha det til at i det jeg setter opp websiden min for å skrive om aktuelle temaer, blir Paris på nytt angrepet av religiøst motiverte ekstremister. Og bare kort tid før ble også Beirut, Libanon angrepet, med 43 uskyldige, vilkårlige ofre. Dette har dessverre blitt overskygget fullstendig i mediene, som har hovedfokus på hendelsene i Paris. Tematikken er den samme og omfanget er alvorlig.

Mine første blogginnlegg var ikke tiltenkt å først og fremst omhandle de vonde temaene som ble etterlyst i Helmikstøls kommentar. Men om jeg skal ta utfordringen alvorlig, må jeg i løpet av kort tid kunne bidra med relevante psykologfaglige refleksjoner om hvordan barna våre, vi selv og samfunnet vårt kan håndtere slike forferdelige hendelser. Dette gjelder både for vår egen del, og for alle som tar avstand fra grufulle, respektløse handlinger mot menneskeheten.

Jeg kommer til å levere noen få (men ikke spesielt skråsikre) svar, som forhåpentligvis kan være til hjelp eller ettertanke for enkelte. Men som mange andre sitter jeg akkurat nå igjen med flest spørsmål. Jeg lover både Helmikstøl og leserne at jeg skal gjøre mitt beste for å plukke ut og stille noen av de riktige og viktige spørsmålene. Jeg har ikke som målsetting å løse verdensproblemer, men å bidra til refleksjon og dialog om både små og store tema.

#JeSuisCharlie #PeaceForParis #PrayForParis #JegTarAvstand #PeaceForLebanon #PeaceForMiddleEast #PeaceForTheWorld

 

Eksterne lenker:

Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 52, nr. 2, 2015 – Helmikstøl: Psykologi irrelevant

Bakgrunn og innspill for foreldre og lærere om hva de kan si til barna, Senter for Krisepsykologi