Hendelsene i Paris og Beirut før helgen gjør dypt inntrykk på meg og mange andre. Vi er raskt ute og uttrykker medfølelse og sympati med ofre og pårørende, vi fordømmer de bestialske handlingene og tar avstand fra terror og vold. Media er raskt på pletten og får uttalelser fra eksperter, politikere, vanlige folk og fra pårørende. Historiene om de som er rammet og berørt direkte fyller tv-skjermen og nyhetsfora. Sosiale media flommer over av sympatierklæringer, støtte og tydeliggjøring av at tankene går til de berørte.

Så kommer debattene: Hvordan skal vi bekjempe terror? Hvordan skal vi forstå den? Er dette et religiøst  eller kulturelt problem, et politisk problem, et problem for alle og enhver? Eller er det først og fremst avgrenset til de ekstreme fundamentalistene som utfører voldshandlingene eller sympatiserer med dem? Hva kan verdenssamfunnet gjøre?

Videre følger diskusjoner om tiltak, aksept, betydning for samfunnsutviklingen og generelle holdninger osv. Militær inngripen, strengere kontroll og overvåking, styrket antiterror- og sikkerhetsberedskap med mer løftes raskt opp på den politiske og internasjonale samarbeidsagendaen. Terror som en slags direkte konsekvens av demokratiske prinsipper blir trukket fram, gradering og evaluering av hvilke angrep i hvilke områder som får minst og mest oppmerksomhet i media og hvorfor, er belyst. Ikke minst blir diskusjonen om hvordan vi forholder oss til flyktningestrømmen fra Syria og andre krigs- og voldsherjede områder berørt av disse angrepene.

Mediene konkurrerer om å være først ute med oppdateringer, nye betraktninger, ekspertuttalelser og perspektiver. Og vi henger oss på…

Fb-tricolor

Jeg skal ikke en gang forsøke å tilby svar eller løsninger på de store spørsmålene i dette, men blir opptatt av at vi knapt har fått tid til å bearbeide det som har skjedd, før vi blir satt under en form for sosialt press om å ta tydelige standpunkter. Midlertidige profilbilder på facebook og opplyste offentlige bygninger med den franske tricoloren dukker opp og forsvinner i takt med at den manglende oppmerksomheten rundt tilsvarende angrep i Beirut kommer i fokus. Hvor var det Libanesiske flagget? spør vi, og noen får kanskje dårlig samvittighet eller skyldfølelse for at de har oversett dette. Skal vi ha dårlig samvittighet for at vi følger med på mediene og vennene vi har rundt oss? Før røyken har lagt seg blir politikerne avkrevd svar på hva deres parti vil gjøre i kampen mot terrorisme og hvordan de nå vil forholde seg til asylsøkere.

Frankrike har erklært unntakstilstand blant annet for å sikre mulighetene til å bruke virkemidler i jakten på de ansvarlige som de ellers ikke ville fått mandat til. Og jeg vil ta til orde for at vi gjør, eller i hvert fall tillater oss selv å gjøre, noe av det samme med oss selv: Erklær mental og følelsesmessig unntakstilstand. Alle trenger virkemidler som vanligvis ikke tas i bruk når så alvorlige hendelser inntreffer.

Når store hendelser preger livene våre, trenger vi tid til å bearbeide. Tid til å reflektere, kjenne ordentlig på hvordan det er, hvordan vi ønsker det skulle ha vært, og hvordan vi nå kan få det videre fremover. De som er direkte berørt har det slik nå. For oss andre kjennes det kanskje ikke slik, men de samme temaene lurer i overflaten.

Det umiddelbare sjokket, sorgen, frykten, sinnet, skuffelsen, usikkerheten, avløses fort av søket etter fellesskap, sympati, støtte, trøst og forståelse. Følelsene kan gjennom prosessen utvikle seg til fortvilelse, angst og hat eller likegyldighet. Vi er kanskje opptatt av urettferdigheten, av vilkårligheten, av at vi ikke kan forstå, og av å markere avstand. Vi søker svar på hvorfor det skjedde, hvem som kan holdes ansvarlig, hvordan vi kan forhindre at det skjer igjen, med oss selv eller andre. Vi etterlyser tiltak, enten det er i form av å destruere den Islamske Stat med militær makt, stenge grenser, eller ved å vise styrke og tro på dialogens makt, politiske virkemidler og demokratiske verdier.

Allerede her har tankene forlengst forlatt reaksjonene våre, det vi egentlig kjenner på og som er grunnlaget for hvordan vi som enkeltmennesker forholder oss til terroren. Ubehaget. Utrygghet, frykt og angst kan føre til samme konklusjoner som sorg, skuffelse og fortvilelse – som f.eks. «nå må noe gjøres!» – men hvis vi ikke får tid til å kjenne ordentlig etter blir løsningene vi griper til en impulshandling som gjør følelsene våre lettere å bære på kort sikt, men som ikke omhandler problemet direkte.

Jeg har gjort det selv: ved å dele sympatierklæringer på facebook og ved å overveie argumenter for og imot militær inngripen i Syria og mot IS, fordeler og ulemper ved storpolitisk dialog og langtids, forebyggende arbeid mot radikalisering. Denne bloggteksten er i samme kategori, den får meg til å føle meg bedre når jeg konfronteres med terror som tema, men har i det store og hele fint liten effekt på hvordan problemene løses, selv om medfølelsen og engasjementet er aldri så ekte.

Og selv om man kan ha en sterk og ekte, kanskje til og med godt begrunnet, frykt for selv å bli rammet av terror, er det ikke nødvendigvis slik at reaksjoner som Frankrikes umiddelbare hevntokter over IS-kontrollerte områder er den beste løsningen. På samme måte er ikke våre egne reelle eller imaginære opplevelser, følelser og holdninger, av muslimer som en trussel noen rasjonell begrunnelse verken for å mistenke muslimer generelt eller for å avskrive all mistenksomhet som fremmedfrykt eller fremmedhat.

Følelsene er viktige for oss. De gir oss retning i livet og forteller oss om det vi opplever er i samsvar med eller i strid med verdiene våre. Men følelser alene bør ikke bestemme retningen for hva vi gjør med situasjonen, akkurat som en forelders irritasjon over 3-åringens trass helst ikke bør resultere i umiddelbart sinne og en overreaksjon som skremmer barnet. Følelsen er gyldig som råmateriale, men reaksjonen er ikke konstruktiv uten bearbeiding.

Faren er større for at ubearbeidede følelser kommer til uttrykk dersom vi ikke gir oss selv tid til å reflektere. Derfor oppfordrer jeg til å ta bevisste pauser fra nyhetssendinger og sosiale medier. Jeg er overbevist om at mange er flinkere enn meg til akkurat dette (jeg skriver tross alt denne bloggen). Bruk heller tid på å kjenne på råmaterialet, de opprinnelige reaksjonene og finn ut nøyaktig hva det er ved disse hendelsene som berører deg og hvorfor. Ikke tenk at følelsene akkurat du sitter med er feil, eller at akkurat dine uttrykk for medfølelse er mindre verdt enn andres fordi at de inkluderer flere.

Men mest av alt: Bruk tid på det du vanligvis pleier å gjøre, og ikke la terror forstyrre hverdagen lenger enn nødvendig. Slik stolte og modige franskmenn gjør i dag.

Eksterne lenker:

Å politisere sorg – VG

Slik snakker du med barn om terror – Bergensavisen