…da han valgte å starte uten en eneste ren spiss i skjebnekampen mot Ungarn?

Jeg følger min egen oppfordring og forlater terrorisme som tema, for en stund, for å skrive om noe helt annet. Idrett er et område der jeg er helt overbevist om at psykologifaget har mye å bidra med, og jeg gjør et forsøk på å belyse noe av det her.

Først må vi spørre oss hva som var i hodet til Høgmo i opptakten til kampen. Han hadde ført et relativt ungt, uerfarent og i utgangspunktet lite samkjørt lag gjennom en lang kvalifisering og endt på tredjeplass i gruppa og gjort seg fortjent til play-off. Resultatmessig greit nok, men hvis vi ser på hver enkelt av de 10 kampene i gruppespillet, er det vel kun seirene hjemme mot Kroatia (2-0) og borte mot Bulgaria (0-1) som er egnet til å imponere i noen grad.

Rent fotballfaglig har jeg antagelig ikke kompetanse nok til å vurdere om kvaliteten i spillet til det norske laget gjennom kvalifiseringen var godt nok for å by store lag som Italia, Spania, Tyskland, England, Belgia (og Nord-Irland) på noen konkurranse i et mesterskap. Det jeg vet er at Høgmo ikke har oppnådd de resultatene han så for seg. «Ingen grunn til å tenke at Norge ikke skal kunne nå en VM-finale», har jeg sett ham sitert. Selv om jeg antok at han hadde fått i seg noe han ikke burde da jeg leste det, er det å ikke nå opp til målsettinger noe som lett kan gå ut over tiltroen til metoden.

Før første kamp i play-off mot Ungarn, hadde Høgmo og teamet hans brukt store ressurser på analyser i forberedelsene. Ved å se samtlige kamper på video fikk Høgmo trekt ut det han mente var viktig, pluss det lille ekstra våpenet: en dedikert mann til å se på Ungarns dødballspill. Da hadde han alt klart, og uttalte at «det handler om å ha en plan B, C, D og E».

taaf60f8

For meg virker det som plan B var det vi så de siste 4 minuttene + tilleggstid i 0-1 kampen hjemme. Pål Andre Helland kom innpå, og skapte mye av det Høgmo hadde savnet de første 86′, ironisk nok på egne dødballer. Man kan argumentere for at en del marginer gikk Ungarns vei fremfor Norges i den første kampen, men verken spillemessig eller resultatmessig var dette spesielt overbevisende.

Så, hva gjør man når man står ovenfor en kamp man MÅ vinne og plan A og plan B ikke har gitt ønskede resultater så langt? I idrettspsykologien er det et kjent fenomen at feil følger feil, og at dette i stor grad skyldes fokus på resultat fremfor arbeidsoppgaver. Et ønske om å rette opp tidligere prestasjoner kan fort føre til risikable, lite konstruktive eller beint fram dårlige avgjørelser ved at man prøver på ting som ser bra ut hvis det lykkes, mens sannsynligheten for å lykkes med det i realiteten blir mindre. Messias-erklæringen til Høgmo lar vente på seg, men jeg mistenker at han tenkte mer på dette enn på å få et lag til å fungere på sitt beste.

Plan C, D og E ble forkastet til fordel for en tidligere ukjent plan, plan M (for Messias). Dessverre innebar dette også å bryte med et av de mest fundamentale prinsipper for å lykkes i idrett: å ha trent på den oppgaven man er satt til å gjøre. I lagidrett spesielt viktig, fordi man da også er en smule avhengig av samhandling (tenk på Nils Arne Eggen i motsetning), og det å være kjent med hvordan andre fungerer i et planlagt samhandlingsmønster.

Spillere som blir satt i for dem uvanlige posisjoner har vi sett før. Bare tenk på Nils Johan Sembs bruk av Ole Gunnar Solskjær og Steffen Iversen som vinger til støtte for Tore Andre Flo i EM 2000. Vi har også sett store lag som Spania spille viktige kamper i VM-sluttspill uten dedikerte spisser. Den store forskjellen mellom Høgmo på den ene siden, og Semb og Del Bosque på den andre (uten å genierklære noen av dem på dette grunnlaget) var at de sistnevnte faktisk hadde trent spillerne sine til å tre inn i andre roller.

Da stakkars Markus Henriksen ble satt i spissposisjon var det med bakgrunn i et ønske om å overraske, prøve det uprøvde og ikke minst om å få til noe som ville sett spektakulært ut hvis det faktisk hadde lyktes. Plan M mislyktes, mest fordi samhandlingsmønsteret ikke var godt nok innøvd, og fordi at fokuset ble flyttet vekk fra det å gjøre de arbeidsoppgavene man har trent på og til det å ville lykkes, koste hva det koste vil. Ren vilje vinner som kjent ikke fotballkamper.

Eksterne lenker:

Offensiv Høgmo – Vi må tørre å tro på at vi er i EM

Høgmo før playoff-kampene: Handler om å ha en plan B, C, D og E