Er den nye sykehusplanen feildiagnostikk fra helseministeren?

Helseministerens visjon er å skape pasientenes helsevesen, men er ikke helt der enda. Han har siden før valgkampen snakket om at endringer i helsevesenet må til, og som i skolepolitikken har Høyres retorikk gått mye på at kvalitet er viktigere enn kvantitet og nærhet. Det mest omdiskuterte punktet i den nye helse- og sykehusplanen er utsikten til nedskjæringer ved akuttkirurgiske funksjoner ved flere små lokalsykehus, som skal veies opp av tilgang til kompetansemiljøer ved større sykehus. De sterkeste argumentene for dette er at kvaliteten ikke forringes.

Jeg frykter at en reell kvalitetsøkning blir fraværende. Selv om kvaliteten i helsetilbudet skulle holde samme nivå som i dag, vil det økte behovet for administrasjon, nye rutiner og byråkratiske beslutningsprosesser gjøre at vi ikke vil ha oppnådd særlig mer enn å ha flyttet problemet over på en ny arena. Jeg er enig i at kvalitet er viktigst, men ser sykehusplanen som et eksempel på at kvantitet og nærhet blir prioritert ned heller enn at kvalitet blir prioritert opp. Fremfor alt ser jeg nærhet til tjenestetilbudet som en like verdifull kvalitetsindikator for pasientene som spesialistkompetanse i alle ledd.

high_tab7f5f0

Videre mener Høie at sykehusmodellen fra 1980-tallet er utdatert og ikke tilpasset fremtidens helsetjeneste. Resepten han skriver ut er derfor bruk av ny teknologi for å gjøre samme volum oppgaver med færre ressurser. Det kan godt hende at dette gjør at man får utnyttet spesialistkompetanse på en bedre måte, og at argumentet om kvalitetssikring har gyldighet i det å gi god helsehjelp, under forutsetning av at pasientens behov tas imot etter intensjonen. Det vil si at så lenge helsevesenet klarer å ta imot og administrere de riktige pasientene til riktig sted og riktig kirurgisk teknologi på en effektiv og presis måte, vil kvaliteten i helsetilbudet opprettholdes.

En økning i kvalitet og effektivitet er derimot blant annet avhengig av at:

a) spesialister får flere oppgaver innenfor sine felt og spisser sin kompetanse uten at økt arbeidsmengde går ut over deres evne til å løse alle oppgavene med likeverdig kvalitet.

b) akuttmottakene til enhver tid innehar nok kjennskap til modellen, hvilke tilbud som fins hvor, og kompetanse til å gjøre riktige vurderinger av akkurat hvor hver enkelt pasient skal.

c) tjenesten leveres når den er bestilt, uten at det oppstår unødvendige opphold f.eks. ved at det stilles spørsmål ved bestillerens vurdering og eventuelle tilbakehenvisninger og rehenvisninger av pasienter unngås.

d) overgangen fra dagens ordning skjer raskt, knirkefritt og uten problemer verken praktisk eller administrativt.

e) den totale kostnadsreduksjonen ved administrasjon av den nye ordningen veier opp for kostnaden ved administrasjon av den gamle.

f) ansvaret for riktig diagnostikk og behandling alltid er tydeliggjort innenfor rammene av et administrativt mer komplekst system

g) nærhet til tjenestetilbudet ikke er tillagt, og ikke skal tillegges, vekt som kvalitetsindikator.

Disse forutsetningene samlet sett gjør det vanskelig å tro på at Høie har pasientene i fokus når disse endringene foretas. Han forsøker å reformere det han mener er en utdatert modell, men diagnosen hans er at sykehusene er ineffektive og ikke har klart å utnytte ny teknologisk utvikling. Medisinen for vårt «syke» helsevesen blir dermed økonomisk og teknologisk effektivisering (innenfor det eksisterende systemet, vel å merke), og den største og vanligste bivirkningen av slik medisin er, som vi har sett tidligere, økt administrasjonsapparat, flere rutiner å forholde seg til, og mer byråkrati.

Jeg ønsker ikke å være vanskelig, eller å motsette meg endring. Tvert imot, jeg er sterk tilhenger av å endre den sykehusmodellen vi har, og deler helseministerens syn på at ny teknologi må benyttes. Men for å lykkes med en modellendring, er det nødvendig å endre på den faktiske strukturen, ikke bare på enkelte deler av den som bedømmes som ineffektive utelukkende på bakgrunn av indikatorer på kvantitet. En sykehusplan som gjelder for 4 år burde i det minste inneholde noen tanker om dette.

legevakt

Pasientenes helsevesen er, slik jeg ser det, utformet ut fra et hierarki der pasientenes behov står øverst. Man skal få den hjelpen man har helsefaglig dokumentert behov for, dersom man har et helseproblem som forårsaker smerte, lidelse eller forringet livskvalitet (plastisk kirurgi ikke inkludert). Medisinskfaglige vurderinger, i samråd med pasienten, skal etter min mening være utslagsgivende for hvilket tilbud som gir best kostnad/nytte-forhold for den enkelte. Dernest skal ledelse og organisasjonskultur ved hver enkelt avdeling være basert på verdier som går på å gjøre sine ansatte best mulig i stand til å utføre en best mulig jobb for pasienten, mens juridiske og politiske retningslinjer er til hjelp i tvilstilfeller, særlig når ansvarsområder trenger å defineres. Til sist kommer den økonomiske vurderingen, der mer kostnadseffektive metoder, organisasjonsmodeller og prioriteringer selvsagt skal foretrekkes, men ikke være til hinder for at pasienter som er i faglig dokumentert behov for hjelp får det.

En utopisk tanke, kanskje, men dagens helsevesen, som er skapt gjennom skiftende regjeringer og formet lenge før Høies tid, tenderer mot det stikk motsatte. Det helsevesenet jeg har sett både utenfra og innenfra, er ofte preget av at økonomiske vurderinger (ressurs- og kapasitetsspørsmål) er det første man gjør, tett fulgt av ansvarsfordeling (eller ansvarsfraskrivelse, alt etter som man ser det), eksempelvis i form av argumentasjon som at 5,1% av befolkningen lider av dette, og ettersom cut-off for våre tjenester er på 5,0% har vi ryggdekning for å si at ansvaret ligger hos den kommunale helsetjenesten eller andre eksisterende tilbud. Videre er avdelingsledelsen oftere opptatt av å holde budsjetter enn å faktisk hjelpe folk. Jeg er klar over at dette er provoserende på-spissen-utsagn uten dokumentert belegg, men tenk på hvor mye lettere det vil være for en avdelingsleder å forsvare at faglige vurderinger tilsidesettes pga. økonomiske rammer, enn det er å forsvare at budsjettet ikke er overholdt pga. pasienters behov. Så kommer den faglige vurderingen, som oftere går ut på å finne ut hva vi kan få til med de ressursene vi har, enn hva som er beste behandling for pasienten. Og alle disse vurderingene gjøres langt over hodet på pasienten, som ikke er involvert på annen måte enn at man er prisgitt mer eller mindre fornuftige mennesker med beslutningsmyndighet høyere oppe i hierarkiet.

Money talks. Også i det offentlige helsevesenet. Ikke til forkleinelse for noen, verken behandlere, ledere, administratorer eller politikere. Vi har kompetente mennesker i alle ledd, men systemet eller modellen er laget slik at pasientens helsevesen har blitt en fjern utopi, som ikke kan oppnås før vi begynner å tenke annerledes og på et helt annet plan. Høie har helt rett i at vi må tenke nye tanker, men slik jeg ser det er ikke tankene han kommer med særlig nyskapende. Det er bare mer av det samme som vi har hatt i mange, mange år under både rødt og blått styre. Hovedbudskapet mitt er dette: ET OFFENTLIG HELSEVESEN SKAL IKKE VÆRE LØNNSOMT I ET BEDRIFTSØKONOMISK PERSPEKTIV. Inntjening skal ikke være det primære insentivet for å gjennomføre helsetjenester i offentlig regi. Der skal pasientenes helsetilstand og den samfunnsøkonomiske gevinsten av å holde folk friskest mulig og med korteste mulige sykdomsperioder være retningslinje nr. 1!

Jeg er bekymret for at privatisering av et ansvar som vi lenge i all hovedsak har regnet som offentlig, vil føre til ytterligere forsterkning av økonomi og inntjening som øverste prioritering i helsevesenet. Men på den andre siden er jeg også bekymret for at det offentlige uten konkurranse blir sittende fast i en hengemyr av byråkratiske beslutningsprosesser som ikke har kontakt med den reelle helsetilstanden til folket, og forblir like bedriftsøkonomisk rettet som det allerede eksisterende alternativet.

Prioriteringer i dagens helsevesen er nødvendig, men jeg har en tilbøyelighet til å tenke at årsaken til dette i større grad henger sammen med økonomiske rammer og politiske føringer, enn at pasientene har behov for det.

Eksterne lenker:

Pengenes helsevesen – Aftenposten

Trygge sykehus der folk bor krever at vi tør å tenke nytt – Aftenposten