Før vi hadde rukket å få de store terroranslagene i Paris og Beirut litt på avstand, dukket det opp nye hendelser av samme karakter. Høy terrorberedskap i Brussel, gjennomførte angrep i Mali, og trusler mot skoler i Norge. Frykt, eller i hvert fall bekymring, for terror kan synes å ikke være helt ubegrunnet slik situasjonen er nå.

Siden mitt forrige innlegg om temaet, har mange allerede vært ute med gode råd om hvordan både barn, unge og voksne kan jobbe for å dempe terrorfrykten (se blant annet lenken til Krisepsykologisk senter i Bergen under). Jeg har lest og hørt flere kommentarer om bekymring for utviklingen av verdenssamfunnet videre fremover, og debatten går om hvordan vi best kan bekjempe terror. Personlig har jeg foretatt et psykologisk dypdykk i hva frykt er, og kommet til overflaten igjen med noen generelle betraktninger  jeg gjerne vil dele.

7-fear-has-stolen

Mot betyr ikke at du ikke blir redd. Mot betyr at du ikke lar frykten stoppe deg.

Frykt er en nedarvet respons på opplevd fare, og en av våre mest grunnleggende og viktige reaksjoner. Frykt er helt nødvendig for menneskets overlevelse som art. Alle virveldyr har fryktresponser, og er like avhengige av at den er der. Frykt gjør oss i stand til å møte trusler og fare med et fokus på overlevelse, og aktiverer hjernen og kroppen til å møte trusselen i kamp (fight), eller til å søke trygghet (flight). Dette er en autonom respons i nervesystemet vårt, og sørger for at potensielt farlige situasjoner prioriteres løst før vi bruker hjernen og kroppen til andre ting.

Tenk hvis urmennesket ikke hadde hatt en slik respons, og ikke hadde klart å løsrive oppmerksomheten raskt fra å lage verktøy til det å håndtere at leiren blir angrepet av rovdyr eller står i brann. Eller tenk hvis en hare ikke hadde vært fryktaktivert når den værer at en rev eller ulv er i nærheten.

Frykt er naturlig, og at kroppen settes i en fight/flight modus er altså en viktig overlevelsesmekanisme. For meg fremstår det som at det er nettopp dette som skjer med oss når vi berøres av terrorisme, ekstremisme, radikalisme og polariserte, religiøst begrunnede oppfatninger. Frykten er etter mitt syn et like gyldig argument for militær inngripen mot IS som den er et gyldig argument mot. Fight-responsen sier hos mange at dette er et onde som må bekjempes med makt om nødvendig, mens flight-responsen hos andre sier at vi skal være solidariske og søke trygghet i fellesskap, og ikke provosere fram økt polarisering. Begge sider påberoper seg et moralsk ansvar ved å enten knuse de udemokratiske kreftene der de er, eller ved å bidra på grasrotnivå til at udemokratiske krefter ikke oppstår.

Fight or flight-responsene kan være relativt tydelige når vi går inn i diskusjoner om militær gjendrivelse, restriksjoner av personvern eller journalistisk kildevern (Imtiaz Rolfsen-saken), bevæpning av politiet, og ikke minst om grensekontroll, asylpolitikk og behandling av flyktningestrømmen som nå kommer innover Europa, fra de som har gitt opp og kjempe mot trusler fra flere hold og søker trygghet andre steder. Et av de mest gripende og tydelige eksemplene jeg har hørt, var en mann fra Paris som i et intervju etter angrepene der oppgav frykt som beveggrunn for å være mer sammen med de han var glad i – for en dag kan det plutselig være over.

Ingen av disse responsene er mer rasjonelle enn de andre, og heller ikke mindre emosjonelle. Ingen av dem er riktige eller gale. Fight og flight kan heller ikke defineres som mot og feighet på hver sin side, for hva er vel mot, om det ikke er å si at «jeg er redd, men jeg velger dette alternativet likevel, fordi jeg mener det er riktig»? Men det vi kanskje bør tenke over er om vi ønsker et fremtidig verdenssamfunn preget av et umiddelbart behov for å dempe vår egen frykt.

Jeg ønsker meg politikere som istedenfor å mane til å vise styrke og samhold og i hvert fall ikke frykt (for da vinner terroristene, gjør de ikke?), viser sitt eget mot ved å innrømme at ja, vi blir skremte og redde av slike handlinger. Men på tross av dette, eller til og med på grunn av dette, velger vi fortsatt å stå for de demokratiske verdiene, på den samme måten som vi alltid har gjort, fordi dette er det vi tror på. Om dette valget består i å utkjempe en krig for, eller å søke trygghet i, demokratiske verdier, er fortsatt i stor grad et spørsmål om politisk ståsted.

hollande-paris
Frankrikes president Francois Hollande erklærer nådeløs krig mot terrorisme

Terroristene vet at de skaper frykt, og all verdens statsledere kan stå fram og si at vi ikke er redde uten at det har noen som helst påtakelig innvirkning på deres ideologi eller tro på egne metoder. Vi kan ta livet av terrorister, men dette vil ikke ta livet av terrorisme som motiv. Vi ønsker ikke at polariseringen skal bli større på bakgrunn av våre handlinger, men vi ønsker heller ikke at radikalisme skal kunne blomstre uten å møte konsekvenser. Vi ønsker å være tilgivende, men ikke naive. Vi ønsker å være modige, men ikke hevngjerrige. Balansegangen er uansett en stor utfordring, men et valg om å ikke forholde seg til naturlige og adaptive reaksjoner som frykt er, gjør det bare mindre sannsynlig at vi klarer å tenke klart og finne de beste rasjonelle løsningene.

Jeg tror at argumentasjonen for begge sider i politiske diskusjoner som angår sikkerhets- og trusselvurderinger, kan oppleves som mer genuin dersom man er ærlig og sier at vi gjør dette nettopp fordi vi er redde. Bare slik kan vi bruke vår egen frykt som våpen i kampen mot terror. Men hvis vi i tillegg kan bekjempe mørke med lys, og polarisering med nyansering, svart/hvitt med farger, sterke følelser med rasjonalitet, overrasjonalisering med følelser, fremmedgjorthet med inkludering osv….

…da kan vi kanskje bidra til å skape en bedre verden.

Eksterne lenker:

10 råd for å håndtere terrorfrykt – Senter for Krisepsykologi

6 tiltak Europa vurderer for å stoppe terroren – Aftenposten