Denne uken hadde jeg opprinnelig tenkt å poste et innlegg om det grønne skiftet, i forbindelse med avslutningen av klimakonferansen i Paris 12.12. Jeg har dessverre ikke hatt tid til å skrive dette innlegget, da jeg også har vært nødt til å jobbe med forberedelser til et foredrag om forrige tema i bloggen: Psykisk helse på arbeidsplassen.

Symptomatisk nok for hverdagen i samfunnet vårt er det klimaet som blir nødt til å vente, denne gangen rettferdiggjort ved at forbigåelsen har bakgrunn i det som faktisk er fagfeltet mitt og også i stor grad forskjøvet og bortgjemt i altfor lang tid. Etter helgens resultat av klimaforhandlingene mener jeg likevel det kan være grunn til å ha forhåpninger om at dette kan snu.

Men for å innlede til dagens innlegg, fikk jeg for en tid tilbake en forespørsel fra en journalist om å stille som «ekspertkilde» til en artikkel om utroskap. Selv om jeg tilbyr parterapi er jeg på ingen som helst måte noen samlivsekspert, og kan bare uttale meg på generelt grunnlag med en dose psykologisk kompetanse på toppen (til pynt). Jeg informerte journalisten om dette, og ble likevel kontaktet igjen. Jeg føler meg selvfølgelig en smule beæret over å bli brukt som kilde, og er glad for at media er pågående opp mot det å få belyst psykologiske og beslektede emner.

Mitt første møte med media på denne måten ble både behagelig og snillt. Jeg fikk valget mellom å bli intervjuet eller å svare skriftlig på noen spørsmål. Jeg valgte å svare skriftlig, for å være sikker på at det jeg presenterte var gjennomtenkt og presist formulert. Jeg fikk også gå gjennom en sitatsjekk, for å bekrefte at det som ble skrevet i artikkelen ikke var tatt ut av kontekst og ga et riktig bilde av hva jeg mente.

Dermed ble jeg sitert i en artikkel på klikk.no (lenke nederst), på en måte som for meg fremstår som både seriøs og god. Jeg mener likevel at teksten jeg skrev som svar kan ha noen nyanser og sammenhenger som kommer fram på en litt annen måte. Med begrenset tid til skriving denne uken legger jeg derfor ut denne teksten, og håper jeg ikke begår noen form for journalistisk utroskap ved å transkribere intervjuteksten som var noe av grunnlaget for artikkelen.

jealousy women_0

Hvis man skal definere utroskap generelt vil det måtte omfatte en form for svik eller løftebrudd mot en partner. Det er ikke nødvendigvis selve aktiviteten som avgjør i hvilken grad man er utro, men hvorvidt partneren opplever at den andre har krenket eller brutt rammene i forholdet. Utroskap blir derfor i stor grad en subjektiv opplevelse.

Når det er sagt, har vi selvfølgelig sosiale normer og forventninger fra omgivelsene som er med på å bestemme hvor grensene går, og vi har også lovgivning rundt ekteskap som fastsetter noen rammer. Blant annet tillater ikke ekteskapsloven at flere enn ett ekteskapsforhold av gangen anerkjennes som gyldig i Norge.

De fleste sosiale og personlige rammene rundt hva som oppfattes som utroskap er også sterkt knyttet til eksklusivitet i forholdet. Altså at man som ektepar, samboere, partnere, kjærester eller til og med som venner, forventer at den andre avstår fra aktiviteter med andre enn en selv, med mindre en selv har godkjent dette. All aktivitet med andre som en av partene mener bryter med slike forventninger, kan betegnes som en oppfatning av utroskap. Eksklusiviteten i forholdet omfatter også følelser. Seksuell aktivitet med andre enn partneren oppfattes som regel som et tydelig uttrykk for at følelsene for partneren ikke er forbeholdt denne, eller at partnerens følelser ikke anerkjennes høyt nok. Andre tegn på, eller en innrømmelse av, at f.eks. kjærligheten ikke er eksklusivt forbeholdt partneren, vil derfor også kunne defineres som emosjonell utroskap.

Men så er det en enorm variasjon i hva man personlig opplever som uriktig, utenfor rammene eller normene, hva som sårer eller krenker, hva som er mulig å tilgi og hva som er fullstendig uakseptabelt. For å nevne noen eksempler fra ytterpunktene er det noen som oppfatter det som helt akseptabelt å ha sex med andre, både med eller uten forhåndsgodkjenning, mens andre finner det vanskelig å godta at partneren snakker mer med andre enn med en selv, eller at blikket til partneren vandrer mot noen som kanskje kan oppfattes som attraktive.

Noen skiller veldig mellom det fysiske og det emosjonelle, dvs. at man f.eks. kan godta at partneren har sex med andre så lenge en er trygg på at kjærligheten er forbeholdt en selv. Andre kan godta at en partner har følelser for andre, men ikke at disse følelsene leves ut fysisk på noe vis. Mens andre igjen kan mene at det å hemmeligholde opplysninger om hva man gjør, hvem man prater med osv. er klare tegn på at partneren er utro, eller i det minste ikke setter ens egne følelser øverst. Jeg vil si at utroskap må defineres ut fra en personlig oppfatning av hvor mye som skal til for å utløse følelser av utrygghet, sjalusi og/eller mistillit, av hva partneren kan gjøre som vil føre til at man blir usikker på om denne bryr seg om en i den grad man ønsker og forventer.

crossing-a-line_fb_small

Noen ganger er disse personlige oppfatningene eksplisitte, dvs. uttalt eller avtalt, mens andre ganger er de implisitte, dvs. at den ene forventer noe av den andre, men ikke sier noe om det før forventningen er brutt. En felles oppfatning av hva som er krenkende og normbrytende, blir åpenbart vanskeligere jo lenger fra hverandre man står i utgangspunktet, og jo mer implisitte forventningene er.

Hvis en av partene mener litt småflørting på en fest er greit, mens den andre ikke synes det, vil det beste selvfølgelig være å snakke eller ha snakket om det og komme(t) fram til en felles forståelse av hva det betyr for hver av dem. Kanskje trygge hverandre på at eksklusiviteten i forholdet er opprettholdt på et nivå begge kan leve godt med selv om man flørter litt, eller bli enige om at den som flørter lar det være fordi det betyr så mye for den andre. Hvis avstanden er større, f.eks. ved at en av partene mener klining med en annen er greit og ikke betyr noe, mens den andre mener grensen går ved småflørting og forventer større eksklusivitet, blir det straks vanskeligere. På samme måte kan det bli vanskelig selv om avstanden ikke er så stor, men alle forventningene er uuttalte. En som får høre at grensen er brutt, når man ikke engang var klar over at denne grensen eksisterte, vil reagere med sinne og forsvar istedenfor å lytte, og avstanden vil fort kunne bli både større og tydeligere i forholdet.

En opplevelse av å være krenket vil alltid kunne diskuteres, om det er ”riktig” eller ”galt” å reagere på den måten man gjør. En åpen dialog om hvor krenkbar man er, hvor mye man tåler, og hva man selv (hvor personlig og subjektivt det enn er) oppfatter som utroskap, vil i de fleste tilfeller være bedre for begge parter enn å gå rundt med en masse implisitte og utydelige forventninger som kanskje eller kanskje ikke får konsekvenser om de brytes. Samtidig vil en tidligere avtalt grense kunne oppleves annerledes når man står der og ser med ubehag på at partneren holder seg innenfor, men i nærheten av den avtalte grensen. Forpliktelsen i det man har sagt er greit kan føles bindende, men likevel lettere å diskutere på nytt dersom man har vært åpen i utgangspunktet.

Anbefalingen er derfor å snakke, åpent og gjerne mye, om hvor grensene går for begge parter. Dette er et tema som involverer mye følelser, og kan være vanskelig å ta initiativ til. Det finnes ingen oppskrift for hvordan, men konfrontasjoner i etterkant av nær-grensen-opplevelser er antagelig ikke det beste. Da er det nok lettere å bruke situasjoner som har blitt opplevd som litt ubehagelig til å ta utgangspunkt i sine egne følelser for samtale: ”Du, jeg kjente det var litt vanskelig for meg da du…”

Ekstern lenke:

Hvor går din grense for utroskap? – klikk.no