For å ta det første først: Godt nytt år! Håper at mange går inn i 2016 med forventninger og forhåpninger som har noen av de samme underliggende grunntoner som mine – Kontinuerlig Forbedring!

Mer konkret betyr det for meg at jeg har som et av mine nyttårsforsetter at jeg skal være mer miljøvennlig i året som kommer. Lettere sagt enn gjort, kanskje, men jeg starter i hvert fall året med å følge opp det jeg antydet i siste innlegg i 2015. Å publisere et utfyllende blogginnlegg om alle aspekter ved miljødebatten blir for stort som tema, samtidig som et lite utvalg blir for lite. Jeg velger derfor et kompromiss ved å skrive en serie på tre innlegg om det Grønne Skiftet, årets nyord i 2015.

Første overskrift setter rammen for min oppfatning av klimadebatten. Som vanlig, ganske subjektive oppfatninger med en dose psykologisk (og vitenskapelig) kompetanse på toppen, til pynt.

Politikk, næring, forbruk og psykologi

Etter avslutningen av klimakonferansen COP21, også benevnt som CMP11, i Paris 12.12.15 er oppmerksomheten rundt klimautfordringen større enn noen gang. Vi blir presentert nyheten om tydeligere målsetting, større forpliktelse og massiv innsats på global basis. COP21 står for Conference of Parties og refererer til FNs rammekonvensjon om klimaendring (klimakonvensjonen) fra 1992, og er det 21. årlige møtet for deltagerlandene. CMP11 refererer til den 11. sesjonen for deltagerlandene i Kyoto-protokollen fra 1997.

Paris-avtalen

Logoen til historiens største klimakonferanse, Paris 2015, COP21

Det gjenstår fortsatt å se om de relativt generøse kravene og tidsfristene de 195 deltakerlandene har satt for seg selv innfris. For at avtalen skal gjøres bindende, er man avhengig av at land som står for minst 55% av de totale klimagassutslippene globalt, ratifiserer (undertegner) avtalen innen april 2017. Dette betyr at både Kina og USA kan ramme avtalen hardt hvis de sier nei, og jeg kan ikke helt se for meg at f.eks. Donald Trump er blant de mest klimavennlige kandidatene for presidentskapet i USA neste periode. Forpliktelsen og tidsrammene i Paris-avtalen er etter min oppfatning foreløpig noe overvurdert, men gir likevel grunnlag for en forsiktig optimisme.

For at en slik avtale i det hele tatt skal ha effekt, er det ikke nok å vedta på et politisk toppmøte at kloden ikke skal varmes opp mer enn 2 grader fra før-industriell tid. Avtalen må reflekteres i nye, konkrete politiske vedtak, i innovasjon og nytenkning i næringslivet, og ikke minst i en endring i forbrukeratferd, alt på et globalt plan før vi kan forvente å se noen positiv effekt.

Så hva er psykologiens rolle i alt dette? Overbevisende argumentasjon eller noe i nærheten av tankestyring og atferdskontroll er det kanskje noen som tenker. Dette er ikke først og fremst vårt felt, men psykologer har derimot en naturlig rolle der målsettingen er å legge til rette for endring og menneskelig håndtering av endringsprosesser. Det å bygge og formidle kunnskap om hvordan vi som mennesker forholder oss til komplekse problemstillinger. Det å gi god informasjon og presis, målrettet presentasjon av vitenskapelig tenkning, som når inn til folk. Noen har også god kompetanse på holdninger, vaner, beslutningstaking og forbrukeratferd.

Det finnes helt sikkert både samfunns-, organisasjons- og klimapsykologer som har skarpere verktøy enn meg på hvert sitt felt, men jeg håper at jeg likevel kan bidra med en sammenfatning av generelle psykologiske betraktninger som kan virke fornuftige for folk flest. Jeg begir meg derfor ut på det største og mest utfordrende temaet så langt i bloggerkarrieren min, og er åpen for kontrovers, uttrykt som tilbakemeldinger i kommentarfeltet.

Det som for meg fremstår som åpenbart, er at sentrale aktører innenfor både politikk og næringsliv, samt psykologer, vitenskapsfolk og andre atferds- samfunns-, endrings- og holdningsvitere, og sist men ikke minst, hver enkelt av oss som forbrukere, er nødt til å samarbeide godt for å kunne gjennomføre endringen som målsettingen om det grønne skiftet innebærer.

Den behagelige unnfallenheten

Vi har i årevis blitt foret med dommedagsprofetier som dessverre gjør alt annet enn å motivere oss for endring. Vi har blitt fortalt av mer eller mindre nedlatende forskere og politikere at klimaspørsmålet er for komplekst til at vi ”vanlige” mennesker kan forstå sammenhengene og viktigheten av det. Vi blir formanet til å akseptere sannheten om at klimaendringer er vår tids største utfordring. Vi har sett utallige klimaforskeres og politikeres moralistiske pekefingre som fordømmer bilkjøring i bysentra og charterturer til syden. Vi blir til og med fortalt at vi alle burde bli vegetarianere fordi produksjon av kjøtt medfører så store klimagassutslipp.

Samtidig ser vi at de som forteller oss dette innehar roller som medfører betydelig aktivitet innenfor de samme feltene som de fordømmer. Det er få som bruker mer bil og fly enn de som har oppgaven å få oss til å slutte med det. Bare det å få delegatene til klimatoppmøtet i Paris har satt et karbonavtrykk som tilsvarer sydenturen for relativt mange av oss. For ikke å snakke om avtrykket fra dekning av livsoppholdet deres i de snaut to ukene COP21 varte.

Vi har også sett at konsekvensene er langt mindre i omfang og dramatikk enn det dommedagsprofetene har uttrykt. Ozonlaget og freongasser som det var mye oppmerksomhet rundt i klimaforkjempelsens spede begynnelse, er det nå merkelig stille om. Den globale oppvarmingen har ikke skjedd i det tempoet som krisemaksimeringen fra bl.a. fredsprisvinner i 2007, Al Gore, skulle tilsi. Gore var blant annet bekymret for at den globale gjennomsnittstemperaturen skulle øke med 6 grader innen 2013.

Al Gore fikk nobels fredspris for arbeidet med å løfte fram klimaspørsmål på den politiske agendaen

Al Gore fikk Nobels Fredspris i 2007 for arbeidet med å løfte fram klimaspørsmål på den politiske agendaen, men gikk han for langt i sine spådommer om jordens framtid?

Betyr dette at vi kan legge fra oss klimaspørsmålet og fortsette våre behagelige liv med ubekymret charterturisme, og spise biffen vår med god samvittighet? Dette er på ingen måte ubetinget, men noe av det jeg ønsker å formidle er at jeg kan ha forståelse for at folk kan være både skeptiske og kritiske til hele klimadebatten. Det er lett å rettferdiggjøre at man fortsetter i samme spor som tidligere ved å peke på andres ufullstendige eller uriktige konklusjoner.

Troverdighet, synlige konsekvenser og rettferdighet er psykologiske størrelser som tilsynelatende er fullstendig avglemt i en klimadebatt preget av høy temperatur (bokstavelig talt) og voldsomt engasjement som i stor grad har hatt som formål å banke sunt vett inn i skallen på motparten. Fra begge sider!

Klimapsykolog Per Espen Stoknes uttrykker det slik: ”Fordi klimasaken blir kommunisert som en dommedagsprofeti, der alt kommer til å gå til helvete hvis vi fortsetter som vi gjør i dag, blir vi passive fremfor motivert til å gjøre noe”

Det som kan ligne på hykleri fra en selvutnevnt klimaelite gjør oss altså passive, og lite villige til å gjøre en innsats for å ta steget ut av de behagelige, men dessverre så altfor ofte klimafiendtlige, vanene vi har lagt til oss. Ubehaget ved å føle seg presset til å gjøre endringer i egen atferd og egne holdninger, har så langt vært en stor motivasjon for mange til å finne motargumenter og å plukke i stykker bl.a. Al Gores profetier og det som lett kan oppfattes som en form for sint og aggressiv moralisering eller som skremselspropaganda.

Al Gores bok, An inconvenient truth, elskes av noen men hates av mange

Al Gores bok, An inconvenient truth, elskes av noen men hates av mange. Langt flere er mer eller mindre likegyldige.

De ubehagelige sannhetene

Vitenskapelige modeller er ikke virkeligheten eller sannheten. De er konstruerte tilnærminger for å bedre forstå den virkeligheten vi opplever. Likevel er det ikke mye fornuft i å gjemme seg bak dette som argument for ikke å ta forskning på alvor. Konklusjonen fra mer enn 30 års intensiv og omfattende forskning på alle tenkelige og utenkelige klimafaktorer er klokkeklar. Da holder det ikke å ta en kikk ut av vinduet og konstatere at været er mindre ekstremt enn i går for å motsi dette, som enkelte hjemlige politikere har gjort. Forskjellen på lokalt vær og globalt klima burde være innlysende for de fleste.

95% sikkerhet for at observerte data ikke skyldes tilfeldigheter eller ukjente variabler, regnes ofte som en tydelig nok indikator på at vi kan forholde oss til et datasett som en sannhet i samsvar med virkeligheten. Det er likevel 5% sjanse for at dataene ikke gir et representativt bilde av virkeligheten. Faktum for klimasaken er imidlertid at denne grensen for lengst er passert. Den 5. IPCC-rapporten i 2013 konkluderte med at det ikke bare er mer enn 95% sikkert at mennesket har påvirkning på klimaet, men at vi er mer enn 95% sikre på at planeten vår varmes opp, og at dette først og fremst skyldes menneskelig påvirkning der forbrenning av fossilt brensel er den største faktoren. Vi har betydelig større sikkerhet for påstanden om menneskelig klimapåvirkning enn vi har for det meste av andre politiske vedtak som fattes, som for eksempel at norsk asylinnstramming fører til reduksjon av flyktningestrømmen fra Syria til Norge. Sikkerheten er enda høyere (mer enn 99%) på mer isolerte variabler som at større tetthet av CO2 i atmosfæren gjør at planeten varmes opp, også kjent som drivhuseffekt.

Diskusjonen om jorden er rund eller flat er heller ikke avsluttet for enkelte, og det eksisterer fortsatt et ”Flat Earth Society”. Evolusjonsteorien avvises også av en del, til fordel for bibelens skapelsesteori. Klimaendringer er nå et sammenlignbart spørsmål, men jeg må innrømme at jeg ærlig talt er svært usikker på hvordan jeg skal forholde meg til de som fortsatt benekter eller ikke vil ta innover seg at dette er tilfelle. Derimot vil jeg heller rette oppmerksomheten mot andre aspekter ved klimapolitikk og klimapsykologi i neste innlegg.

Hvis målet er å begrense temperaturøkningen på jorden, vil det være dumt å slippe ut enda mer CO2. Case closed!

Av miljøhensyn vil jeg be leserne om å IKKE skrive ut denne teksten eller noen av de lenkede dokumentene, men del gjerne elektronisk.

Eksterne lenker:

Kloden Vår – Aftenpostens klimaskole

Intervju med klimapsykolog Per Espen Stoknes – Psykolosjen

Al Gore: New thinking on the climate crisis – TED 2008

Global warming: why is IPCC report so certain about the influence of humans? – The Guardian

Den 5. IPCC-rapporten (2013) – Intergovernmental Panel on Climate Change

The Flat Earth Society – homepage (mange av bibliotekets dokumenter fra 1976-2009 kan være relativt underholdende lesning for enkelte)