Samfunnspsykologi

Jeg tilbyr rådgivning, foredrag, kurs og workshops om arbeid med å fremme psykisk helse for barn og ungdom. En stor del av livet til barn og unge tilbringes i andre arenaer enn hjemmet, og har også der behov for at voksne har et blikk på deres psykososiale fungering. For at sosialisering og læring skal være optimal, har barn blant annet behov for å kjenne seg trygge og verdsatt. Da er det viktig at foreldre, barnehager og skoler har en bevissthet om hvordan rammene og forutsetningene de har påvirker barna, og samtidig være oppmerksomme på hvordan hvert enkelt barn tilpasser seg omgivelsene sine. Den gjensidige påvirkningen som barna og systemene rundt dem har på hverandre er kompleks, og det er sjelden tid til å reflektere grundig over slike problemstillinger i hverdagen.

På hjemmebane:

Foreldre bombarderes hele tiden fra media og nettverk med mer eller mindre faglig underbygde råd om hva de bør og ikke bør gjøre, og kan fort oppleve et stort forventningspress rundt det å hele tiden skulle tilby barna sine ”perfekt” omsorg. For meg er det viktig å avbalansere de store kravene som stilles til foreldre, samtidig som de får innblikk i hva som er de viktigste tingene de kan gjøre for å bygge selvfølelse, mestring og generelt god psykisk helse for barna sine, og for seg selv. Ønsket mitt er derfor å nå ut til foreldre i samarbeid med de arenaene som barnet tilbringer en stor del av hverdagen sin i, eksempelvis gjennom deltakelse med samfunnspsykologiske innlegg på foreldremøter i skoler og barnehager.

I barnehage og skole:

Ofte vil også tiltaksfokuset i barnets arenaer rettes i større grad mot barn som mer eller mindre tydelig utmerker seg ved å streve på ett eller flere områder. Barnehager og skoler er svært bevisste på at alle barn skal bli sett og ingen skal være ”usynlige”, og mange har f.eks. igangsatt systematiske tiltak for å bekjempe mobbing. Dette er godt og viktig arbeid for å redusere kjente risikofaktorer i barns psykososiale miljø. I klinisk arbeid har jeg likevel observert at noen risikofaktorer er svært vanskelige å fange opp, og at fokus på systemrettet jobbing i den andre enden – med å bygge opp barns beskyttelsesfaktorer – kan være et savn. I et forebyggingsperspektiv ønsker jeg å bidra til at både voksne og barn blir mer bevisste på sine ressurser, og gjøres i stand til å styrke sine evner til gjensidig tilpasning. Potensialet i at voksne ser muligheter og tar enda bedre initiativ overfor barn i opplæringsarenaene, er at flere barn gis bedre muligheter til god tilpasning og psykisk helse.

Barnevern:

De kommunale barnevernstjenestene har sin viktigste, og vanskeligste, oppgave i å bedømme om barns omsorgs- og oppvekstvilkår er gode nok. Saksbehandlerne i barnevernet må ta stilling til informasjon fra bekymringsmelding(er), barnet selv, familie og nettverk, faglige og lovpålagte retningslinjer, egne følelser med mer, og ut fra dette foreta en mest mulig objektiv vurdering av hva som er ”barnets beste”. Kvaliteten på informasjonen som hentes inn er avgjørende, samtidig som omfanget av vurderinger som skal gjøres både opp mot barnets utvikling og hvilke tiltak som har best effekt er enormt. Barnevernet i Norge gjør svært mye godt arbeid og mange viktige og riktige vurderinger, som hver eneste dag gir belastede barn større muligheter for en god oppvekst. Dessverre er det ikke disse tilfellene som nevnes i media. Kontroversielle, tvilsomme, uriktige eller kritikkverdige vurderinger forekommer også, og disse negative vinklingene vies mye større oppmerksomhet som også ligger til grunn for mye skepsis og motstand mot barnevernets arbeid.

Mitt ønske her er å formidle kunnskap om relasjonstraumer, som er resultatet av en oppvekst i utilstrekkelige omsorgsvilkår. Jeg stiller blant annet spørsmålet om ikke relasjonstraumer er barnevernets viktigste arbeidsområde? Samtidig ønsker jeg å bidra til at vurderingsgrunnlaget for både eventuelle omsorgsovertakelser og planlegging/igangsetting av tiltak behandles på mest mulig objektivt og faglig vis. Med høyere kvalitet på informasjonsinnhentingen, mer forskningsbasert kunnskap, og mer vitenskapelig grunnlag for vurderingene, reduseres sannsynligheten for dårlige avgjørelser. I tillegg står hver enkelt saksbehandler stødigere i møte med kritikk dersom den faglige vurderingen er mer solid og velbegrunnet.