Hvorfor maser egentlig politikere og forskere om at vi alle må ta ansvar for det grønne skiftet? Hvorfor skal jeg som privatperson helst slutte å kjøre bil eller kaste matrester, kutte ut storfekjøtt og droppe den sydenferien i sommer som jeg har gledet meg sånn til? Svaret kunne vært enkelt, men er det egentlig det?
Etter avslutningen av klimakonferansen COP21 i Paris 12.12.15 er oppmerksomheten rundt klimautfordringen større enn noen gang. Vi blir presentert nyheten om tydeligere målsetting, større forpliktelse og massiv innsats på global basis.
Før vi hadde rukket å få de store terroranslagene i Paris og Beirut litt på avstand, dukket det opp nye hendelser av samme karakter. Høy terrorberedskap i Brussel, gjennomførte angrep i Mali, og trusler mot skoler i Norge. Frykt, eller i hvert fall bekymring, for terror kan synes å ikke være helt ubegrunnet slik situasjonen er nå.
Er den nye sykehusplanen feildiagnostikk fra helseministeren?
Helseministerens visjon er å skape pasientenes helsevesen.
Hendelsene i Paris og Beirut før helgen gjør dypt inntrykk på meg og mange andre. Vi er raskt ute og uttrykker medfølelse og sympati med ofre og pårørende, vi fordømmer de bestialske handlingene og tar avstand fra terror og vold. Media er raskt på pletten og får uttalelser fra eksperter, politikere, vanlige folk og fra pårørende. Historiene om de som er rammet og berørt direkte fyller tv-skjermen og nyhetsfora. Sosiale media flommer over av sympatierklæringer, støtte og tydeliggjøring av at tankene går til de berørte.